Bit for bit i det uendelige

I Os & Fusaposten kunne vi nylig lese at våre politikere godkjente å gå videre med enda et nedbyggingsprosjekt: Storhaugen. Administrasjonen og arkitekten beskriver prosjektet nesten som en naturforbedring, men det er det motsatte det dreier seg om: Her skal verdifull skog tilintetgjøres for 300 boliger – som da kommer i tillegg til de 1.000-1.200 som allerede er planlagt i Lysefjorden.

Naturvernforbundet i Bjørnafjorden stiller for det første et spørsmål om hvorvidt kommunen trenger å bygge ned et av sine verdifulle naturområder for å møte et boligbehov som bygger på en svært offensiv befolkningsprognose, titusen mennesker flere enn Statistisk Sentralbyrå regner seg frem til.

Hvorfor skal natur bygges ned for å møte et boligbehov som forutsetter en befolkningsvekst kommunen selv erkjenner at sannsynligvis ikke vil komme?

Kartleggingen av Storhaugen har for det andre påvist svært viktige naturverdier blant trær, lav og fugl. Flere miljøorganisasjoner og vårt lokallag har vært på befaring flere ganger.

En av fugleartene vi kunne observere, er hvitryggspetten, en stedbunden fugl som dermed vil lide når dens leveområdet ødelegges. Denne arten er avhengig av gammel skog og mye dødt trevirke, akkurat det som kjentegnes Storhaugen. Forvaltningen har derfor pekt på den som særlig hensynskrevende.

Det finnes i tillegg en spennende naturtype i dette området, nemlig boreonemoral regnskog. Dette er i verdenssammenheng en svært sjelden skogstype som er truet og veldig sårbar for inngrep, og det er akkurat derfor myndighetene har anbefalt å ha en 150 meter buffersone rundt disse områdene. Ikke overraskende blir heller ikke denne anbefalingen tatt hensyn til i vår kommune.

Og tredje spørsmål: Hvordan er en storstilt utbygging av et sammenhengende naturområde med registrerte naturverdier forenlig med kommunens mål om å stanse tapet av naturmangfold?

I kommunens egne strategier peker kommunen på nedbygging av areal som en utfordring og sier uttrykkelig: «Kommunen skal stanse tap av naturmangfold», «ha god oversikt over naturmangfoldet og forvalte naturressursene med hensyn til naturens tåleevne» og «framleis ha store samanhengande, urørte naturområde både på sjø og land». Likevel ser det ut som om bit-for-bit-nedbygging er den underliggende kraften i alle prosjekter som blir tatt opp for tiden.

Leveområder går tapt og blir splittet opp slik at økologiske sammenhenger blir svekket. Det som skal produsere ren luft for oss, fange opp nedbør og være et spiskammer, blir fratatt oss alle.

Silke Becker

Styreleder

Naturvernforbundet Bjørnafjorden