«Listen går opp» – men ventetiden blir usynlig

Jeg har brukt hjemmesykepleien i over ti år og mottar hjelp både dag, kveld og natt. Som regel får jeg den hjelpen jeg trenger innen rimelig tid. Det er viktig for meg å understreke at lange forsinkelser ikke er normalen.

Men at tjenesten fungerer godt mesteparten av tiden, betyr ikke at alt er i orden. Ved flere anledninger har jeg opplevd at bemanningen på natt har vært så presset at jeg har måttet vente betydelig lenger enn normalt på nødvendig hjelp.

To nattevakter på hele Os-siden

Når en alarm kommer inn, må den naturligvis prioriteres dersom noen trenger akutt hjelp. Kritikken min er derfor ikke rettet mot nattevaktene som må prioritere mellom mennesker som trenger hjelp samtidig.

Problemet er at det kun er to nattevakter på jobb i hjemmesykepleien på hele Os-siden av kommunen. De deler dessuten én bil. Kommunen vurderer i dag denne bemanningen som forsvarlig. Jeg mener den ikke er det når flere trenger hjelp samtidig.

Konsekvensen er at jeg enkelte ganger har måttet vente opptil to timer på hjelp etter at jeg har gitt beskjed om at jeg må på toalettet. Når jeg har sagt fra om slike forsinkelser, har jeg blitt møtt med svaret: «Nattevaktene kan ikke sitte utenfor døren din og vente på at du trenger hjelp».

Det har jeg heller aldri bedt om.

En gjennomført liste viser ikke ventetiden

Dette handler ikke bare om hva jeg som enkeltbruker forventer, men om hvordan hjemmesykepleien skal fungere for alle som er avhengige av den. Tjenesten må være organisert slik at nødvendig hjelp kan gis innen rimelig tid etter at det er meldt fra om behovet.

Å fremstille det som om jeg enten må vente i timevis eller ha en nattevakt sittende utenfor døren, avleder oppmerksomheten fra det egentlige spørsmålet: Er to nattevakter nok til å dekke hele Os-siden når flere trenger hjelp samtidig?

Lovverket fastsetter ingen bestemt minuttgrense for hvor lenge en bruker kan vente på hjemmesykepleien. Men det gir heller ikke kommunen et frikort til å la mennesker vente i timevis på nødvendig toalettbistand.

Kommunen skal yte nødvendige helse- og omsorgstjenester, og tilbudet skal være forsvarlig og verdig. Helsedirektoratet beskriver dette som at hjelpen skal gis i tide og i tilstrekkelig omfang. Når slike forsinkelser forekommer flere ganger, må kommunen undersøke om bemanningen og organiseringen faktisk oppfyller disse kravene.

Jeg har også fått høre at «listen går opp» så lenge alle til slutt får hjelp. Men en gjennomført liste forteller ikke hvor lenge brukerne måtte vente, eller hvilke belastninger forsinkelsene førte til. At et oppdrag til slutt blir registrert som gjennomført, betyr ikke nødvendigvis at hjelpen kom tidsnok.

Ingen rapportering betyr ingen læring

Et system er ikke robust bare fordi det fungerer de fleste netter. Det må også ha kapasitet til å håndtere situasjoner der flere brukere trenger hjelp samtidig. Det er nettopp i disse situasjonene sårbarheten blir synlig. Denne sårbarheten blir enda viktigere å ta på alvor når Bjørnafjorden i årene fremover er ventet å få både flere innbyggere og langt flere eldre.

Når jeg har bedt om at slike hendelser registreres som avvik, har jeg fått beskjed om at det er mitt ansvar å kontakte ledelsen. Det er en urimelig ansvarsplassering. Jeg kan selvfølgelig si fra, men kommunen må selv ha systemer som fanger opp når bemanningen ikke er tilstrekkelig til å levere hjelpen til rett tid.

Når jeg først har ventet lenge på nødvendig hjelp, og deretter får beskjed om at hendelsen ikke blir registrert som avvik, har tonen min enkelte ganger blitt skarpere enn den burde være. Det tar jeg ansvar for.

Men når det videreformidles at jeg har vært ufin, mens den underliggende hendelsen ikke dokumenteres, blir bare reaksjonen min synlig – ikke det som utløste den. Da kan jeg bli oppfattet som vrang, mens problemet i tjenesten forsvinner fra fortellingen.

Hovedsaken må være hvorfor situasjonen oppstod, og hvorfor den ikke ble registrert og brukt til forbedring. Når forsinkelsene ikke registreres, forsvinner de også fra beslutningsgrunnlaget. Da kan gjennomføringstallene gi inntrykk av at bemanningen er tilstrekkelig, selv om virkeligheten tidvis er en annen.

Jeg ber ikke om noen garanti for at hjelpen alltid skal komme på minuttet. Jeg ber om at alvorlige forsinkelser registreres, at årsakene undersøkes, og at kommunen tar vurderingen av nattbemanningen opp på nytt. Vurderingen må bygge på det som skjer når flere trenger hjelp samtidig, og på behovene kommunen vet er på vei.

Det er viktig for meg å understreke at kritikken ikke er rettet mot de ansatte som må prioritere under press, men mot bemanningen, organiseringen og systemene rundt tjenesten.

Ingen rapportering betyr ingen læring.

Berith Hjelle