Lysekloster Idrettslag - som fugl føniks opp av asken?

Else Marie Nordland setter gjennom sin kommentar ord på det mange i Lysefjorden føler på om dagen: Hva skjer med idrettslaget vårt? Når vil tilstanden normaliseres igjen? 

Men til forskjell fra henne, ønsker antakeligvis flertallet av medlemmene seg en annen normalitet enn det hun er vant til, skal man tro årsmøtet.

Medlemmer som ønsker seg et idrettslag som følger sine vedtekter; «gjennom samarbeid og kameratskap fremme idrett og friluftsliv i sunne former for folket i bygden». 

Et idrettslag med et styre som tar ansvar for hele medlemsmassen, ikke bare noen. Et styre som praktiserer åpenhet på alle arenaer, økonomisk og administrativt. Et idrettslag som ikke ofrer areal fra breddeidrettene sine anlegg for å oppnå internasjonale mål på fotballbanen.

Fru Nordland setter, om enn noe ufrivillig, søkelyset på hva som har vært utfordringen LIL det siste tiåret, fokuset på A-laget. Ikke ett sted i kommentaren nevnes barn og bredde og de utfordringene de nå står overfor. Uten et idrettslag må nå mor og far dekke alle utgifter som idrettslaget hadde tatt som et felleskap, gjennom grasrotandel, sponsorater og annen støtte. 

En dommer til barnefotballkamp skal honoreres med 300 kroner, en fotballcup koster 950 kroner å melde seg på, og i et friidrettstevne kan det koste 100 kroner å løpe 60 meteren.

Alt dette må nå dekkes av de enkelte familienes private budsjett. Har de ikke økonomi, er eneste alternativ å stå over, med de konsekvensene det har for inkludering, samhold og folkehelsen i bygden vår.

Så Else, ditt avsnitt om A-laget kan nok oppfattes som noe umusikalsk i disse tider: “Heldigvis var alt tilrettelagt slik at A-laget har fått lov å spela i serien så langt i påvente av svar frå lagmannsretten, men utan avtalt løn til spelarane. Dei har sanneleg vist sann dugnadsånd i denne ventetida. Måtte dei snart få løn for strevet! “

Nå om dagen kan vi også lese om støtten Trond Mohn har gitt til andre idrettslag i området. 

Det blir meldt om 700 millioner til nytt idrettsanlegg på Slettebakken som blant annet skal huse turn, klatring, håndball og basketball. På Kuventræ har de fått ca ni millioner til opprustning av klubbhus, og Mohn uttalte i den sammenheng: “– Dette prosjektet trefte meg. Eg er oppteken av å hegna om breidda og sjølve navet i idrettslaget, nemleg idrettsfamilien. Jo fleire som er med og jo lengre dei er med, jo betre”. 

I sterk kontrast til dette står anken mot konkursbegjæringen, som i stor grad er basert på et planlagt salg av anlegget – et anlegg som neppe ville vært realisert uten betydelig økonomisk støtte fra Trond Mohn. 

Salget skal bidra til å håndtere gjeld opparbeidet gjennom en elitesatsing uten tilstrekkelig økonomisk fundament. Konsekvensen kan bli at idrettslaget må leie tilbake tilgang til egne baner, til priser fastsatt av en ekstern tredjepart. Hvordan kan, i ytterste konsekvens tilgang til banen da håndheves, og hva om Lysekloster IL ikke kan betjene den utgiften? Vi grøsser ved tanken på det potensielt verste scenarioet.

Konkursen er ikke ønsket av barn, foreldre, trenere eller breddeidretten, men mye tyder på at den er et nødvendig onde. En vond prosess som bygda og idrettslagets medlemmer må igjennom for å kunne starte med blanke ark igjen. Med blanke ark, i et idrettslag for bygden, av bygden og som igjen kan oppfylle sitt formål om å “gjennom samarbeid og kameratskap fremme idrett og friluftsliv i sunne former for folket i bygden“.

Lars Oktander Sperrevik

Stig Mikalsen

Torgeir Hasås

Barnetrenere og mangeårige medlemer

Lysekloster Idrettslag