Matjord, beredskap eller boligareal?

Regjeringen har siden mai 2023 slått fast at dyrket jord er en viktig nasjonal interesse og at det nasjonale målet er at omdisponering av dyrket jord ikke skal overstige 3.000 dekar per år innen 2025. 

I 2024 ble det brukt 2.651 dekar, tett opp mot grensen. Å tillate bygging på den beste matjorden undergraver denne strategien og setter matsikkerheten i fare på lang sikt.

I en tid der verden opplever krig, klimaendringer og økende matsikkerhetsutfordringer, burde vernet om matjorden vært et av våre viktigste lokale og nasjonale sikkerhetstiltak. I stedet ser vi at verdifulle jordbruksområder gradvis bygges ned, bit for bit.

At Bjørnafjorden kommune tillater bygging på matjord er ikke bare uklokt, det er direkte uansvarlig. Bjørnafjorden kommune sitter på lokal planmyndighet og har derfor et spesielt ansvar for å følge de nasjonale jordvernstrategiene. Når kommunen likevel innvilger byggesaker på matjord, signaliserer det at økonomiske interesser og utviklingspress trumfer langsiktig matjordvern.

Beredskap handler ikke bare om militære kapasiteter eller vaksinelagre – det handler også om evnen til å produsere mat til egen befolkning. Norge importerer over 60 prosent av maten vi spiser. Når globale forsyningslinjer svikter, slik vi så under pandemien, og ser i krigføringen i Ukraina, blir egen matproduksjon avgjørende. Da nytter det lite å angre på at vi bygget boliger og butikker på den jorden vi skulle ha dyrket.

Matjord er en ikke-fornybar ressurs. Matjord er begrenset og kun tre prosent av Norges landareal er dyrket, og mye av denne jorden er viktig for matkornproduksjon. Når den først er nedbygd, er den tapt. En bolig kan bygges et annet sted. Det kan ikke matjord.

Lokalt selvstyre er viktig, men når kommunale vedtak undergraver nasjonale mål og faglige råd, handler det ikke om å ikke ha selvråderett. Det handler om uansvarlighet. 

Statsforvalteren har verktøy for kontroll, men terskelen for avkortning av lokale vedtak er høy selv om en ser at Statsforvalteren flere ganger griper inn og underkjenner kommunale vedtak om for eksempel dispensasjon. 

Regjeringens mål og nasjonale strategier er tydelige: Matjord er ikke bare jord, det er et fundament for fremtidens matberedskap. Det er på tide at Bjørnafjorden kommune tar jordvern på alvor og prioriterer matjordvern fremfor rask gevinst.

Felles utfordringer løses imidlertid ikke alene, men i felleskap med andre. EU er et godt og viktig eksempel på «andre», og har med sin «Soil Strategy for 2030», et viktig ledd i European Green Deal, som mål at alle jordøkosystemer skal være sunne og motstandsdyktige innen 2050. 

Gjennom «Nature Restoration Law» stilles det også krav om restaurering av natur, inkludert jord: Minst 30 prosent restaurering innen 2030, 60 prosent innen 2040 og 90 prosent innen 2050. 

I skoler og offentlige måltidsordninger utvikler EU forslag om at melk, frukt og grønnsaker skal være laget i Europa i den hensikt å støtte lokal matproduksjon og sikre mat som er produsert etter streng EU-standard. 

Gjennom felles jordbrukspolitikk (CAP) og relaterte tiltak, sikres EU-borgeres tilgang på mat, og det gis beredskapstiltak ved kriser som matpris- og forsyningskriser. Enn så lenge står Norge på «gangen» og tror dette handler om selvråderett!

Så er det fristende å etterlyse hvor beredskapstiltakene i Bjørnafjorden kommune synes i budsjettet, samt om den politiske ledelsen har lest og tatt konsekvensen av Totalberedskapsmeldingen.

Godt valg!

Olav Kvinge