Si vis pacem, para bellum!

Dette er et kjent prinsipp som sier at den beste måten å sikre fred på, er å være militært forberedt og sterk i den hensikt å avskrekke potensielle angripere. Uttrykket stammer fra den romerske forfatteren Vegetius´skrifter fra ca 400-tallet.

Vi (Vesten) vant den kalde krigen. Total kollaps kom ved Berlinmurens fall (1989) og Sovjetunionens oppløsning (1991). Sovjetunionens system mistet legitimitet både internasjonalt og internt og Øst-Europa forlot kommunismen (1989-91). 

Dette skjedde uten militær invasjon fra Vesten og NATO, noe som er uvanlig i historisk målestokk. Sovjetunionen og kommunismen imploderte. 

Likevel har vi på mange måter hatt en regelbasert verdensorden siden 1945. Den regelstyrte orden var laget for: Stater, territorier og tradisjonell krig og diplomati. Makt skal begrenses av rett. Regelstyring forutsetter: Tillit, forutsigbarhet og langsiktighet.

Nå ser vi igjen at den regelstyrte verdensordenen er truet og utfordres. Økt bruk av militær makt og trusler, økonomisk tvang (sanksjoner, handelskrig, energivåpen) og press på mindre stater til å “velge side”. Dette minner mer om stormaktspolitikk før 1945 enn etter. Den regelstyrte verdensorden er utfordret fordi regler brytes uten konsekvenser. Maktpolitikk vender tilbake.

Regjeringen har vedtatt at 2026 blir Totalforsvarsåret. Målet er å styrke Norges evne til å forebygge og håndtere sikkerhetspolitiske kriser og krig. Dette skal skje gjennom tett samarbeid mellom Forsvaret og det sivile samfunnet. I grensesnittet fred-krise er det gjerne Forsvaret som bistår sivilsamfunnet, mens det i aksen nærmere krig er det mer omvendt.

Totalforsvarsåret 2026 handler om å styrke samfunnets evne til å håndtere kriser og krig ved å øke samarbeidet mellom sivile og militære ressurser, næringsliv og frivillige, der kommunene spiller en sentral rolle gjennom øvelser, oppdatering av beredskapsplaner, og økt fokus på egenberedskap hos innbyggerne.

For kommunene handler dette om å gjennomføre trening og øvelser på ulike krisescenarioer, teste kritiske samfunnsfunksjoner (vann, strøm, helse, kommunikasjon), og øve på å motta militær støtte (vertslandsstøtte) samt sørge for og tilrettelegge for beskyttelse av sine innbyggere.

Mange kommuner, også Bjørnafjorden kommune, har noenlunde tilfredsstillende planer for grensesnittet fred-krise scenarioer, flom, pandemi, ekstremvær, osv. Imidlertid er det mangelfulle eller ingen planer for grensesnittet krise-krig. 

Jeg har finlest kommunens budsjett for 2026 samt planer for beredskap. Skuffende tynt og så godt som ikke noe om flere viktige og relevante problemstillinger. 

I grensesnittet krise-krig vil personell som er mobiliseringsdisponert måtte forlate sine sivile jobber til fordel for tjeneste i Forsvaret eller andre beredskapsinstitusjoner som Sivilforsvaret. Har kommunen har oversikt over dette personellet? 

Det gjelder selvsagt også sivile arbeidsplasser. Har kommunen foretatt en ROS-analyse over dette? Hvilke konsekvenser vil det medføre at personell ansatt i kommunen, skoler, helsevesen, mm, blir innkalt og blir borte over (lang) tid. Sannsynligvis er det også noen som aldri kommer tilbake. 

Har kommunen en «back-up»-plan og har kommunen trent og øvd på dette? Vil avdelinger, f.eks på Lurane, bli stengt, skoler og klasser slås sammen? Hvordan rammes helse- og utdanningssektoren? Har både offentlige og private virksomheter planlagt for langvarig bortfall av nøkkelpersoner? Er det tenkt på kryssopplæring av ansatte? Er det tenkt på og planlagt for hva som MÅ fungere og hva som eventuelt kan stanses, utsettes og forenkles? Er det planlagt med stedfortrederordninger med nødvendige fullmakter? Er alt dette trent og øvd på, f.eks at «....i morgen er 30% av personellet borte...»?

Riksrevisjonen har også påpekt at sivile aktører i for liten grad er forberedt på å støtte Forsvaret i krise og krig. Roller og ansvar er uklare, og samordningen mellom sivile myndigheter og Forsvaret fungerer ikke godt nok i praksis.

Målet er at hele samfunnet skal fungere i krise og krig – samtidig som Forsvaret kjemper. Det betyr at når noen mobiliseres ut av virksomheten din, forventes det at resten av virksomheten holder hjulene i gang.

Ved flere anledninger har jeg henvendt meg til kommunen og etterlyst status på eksisterende dekning- og tilfluktsrom samt hvilke planer kommunen har for fremtidig bygging av nye. Beskyttelse av og sikkerhet for befolkningen er som kjent myndighetenes viktigste oppgave. 

Totalberedskapsmeldingen (Meld. St. 9 (2024–2025)) ble behandlet i Stortinget i mai 2025. I den forbindelse ba regjeringen Stortinget oppheve vedtaket fra 1998 om byggestopp for tilfluktsrom. Norge har i dag en dekningsgrad av tilfluktsrom på ca 45 %, noe som er lavt sammenlignet med Sverige (70 %), Danmark (80 %) og Finland (90 %). 

Planen er at når byggestoppen oppheves, skal det igjen bli krav om tilfluktsrom i nye bygg over eksempelvis 1.000 m². Et nytt regelverk med konkrete krav til bygging av permanente beskyttelsesrom er planlagt, men det er ikke trådt i kraft ennå. Og enn så lenge går tiden og for utbyggere av hotell og andre byggverk haster det så de slipper unna kravet om tilfluktsrom.......

Så hvordan står det til i Bjørnafjorden kommune?

Olav Kvinge